Det britiske imperiet i india – juvelen i kronen

Det britiske imperiet i India – Juvelen i kronen

”East is east and west is west and never shall those twain meet”
- Rudyard Kipling

Det begynte som et handelskompani og utviklet seg til å bli en sterk maktfaktor med betydelig kontroll over mange elementer i det indiske samfunnet. Slaget ved Plassey i 1757 med Robert Clive i spissen kan sees på som en begynnelse i fremveksten av et britiskimperium i India. Calcutta ble gjenerobret, og fundamentet var dermed lagt for videre ekspansjon med utgangspunkt i Bengal. [1]
Spørsmålet jeg skal stille meg er om dette imperiet kan sees på som et ”anglo – indisk rike” eller om det her er mer snakk om et klassisk eksempel på en kolonimakt og dets klare undersåtter – kolonien og de innfødte.
Jeg finner det nødvendig å klargjøre hva jeg forstårmed uttrykket ”anglo-indisk rike” før jeg går videre. For å kunne kalles dette må det etter min mening for det første eksistere en betydelig grad av likestilling mellom de to ”elementene” i riket, britene og inderne. Om ikke fullstendig så i alle fall i en sterkere grad enn i det klassiske forholdet mellom koloni og kolonimakt. For det andre syns jeg det bør være en viss grad av gjensidigpåvirkning mellom de nevnte partene. Dessuten: I hvor stor grad hadde inderne innflytelse i eget hus?
Det er mange momenter som for så vidt kunne vært både relevante og interessante i drøftingen om et eventuelt ”anglo – indisk rike”. Jeg ønsker imidlertid å bygge min drøfting omkring elementer fra underkategoriene kultur, økonomi og politikk.

Kultur – Fra orientalister til arroganse

Den førsteguvernørgeneralen i India, Warren Hastings, etablerte i 1784 the Asiatic Society of Bengal. Poenget var å få tilgang til og kunnskap om Indias rike kultur, historie og geografi. Et annet sentralt navn i denne kretsen var Sir William Jones som særlig jobbet innenfor studiene av religiøse og kosmologiske tekster fra det antikke India. [2]
Han mente også å kunne se klare forbindelser mellom sanskrit, detgamle lokale språket og de europeiske språkene.[3] Denne kretsen av kunnskapssøkende menn ble kalt orientalistene og de var i all hovedsak inspirert av opplysningstidas søken etter kunnskap.
De la vekt på å lære seg de lokale språkene, og å få kjennskap til indiske skikker i tillegg til den store sanskritlitteraturen. Toleranse var et svært sentralt begrep. I denne perioden var respekten ognysgjerrigheten for ikke-europeiske kulturer svært stor.

Det beste bidraget orientalistene ga til det indiske folk var ”gjenoppdagelsen” av deres store fortid. [4] Orientalistene er etter min mening et godt eksempel på integrasjon mellom indere og briter. Et annet eksempel er den indiske middelklassen i byene som i mange tilfeller adopterte vestlige vaner. Det kunne være snakk om klesstil, mat ogværemåte, i tillegg til at stadig flere indere tok vestlig utdannelse og lærte seg engelsk. Det engelske språket ble på mange måter en fellesnevner mellom folkegruppene.
På den andre siden forsvinner mye av orientalistenes idealer utover på 1800-tallet. Det er etter min mening en overgang fra toleranse og respekt til arroganse og hovmod.
Et eksempel:
- I have never found one among them whocould deny that a single shelf of good european library was worth the whole native litterature of India and Arabia.[5]

Sitatet er hentet fra Lord Macaulays tale om utdanning i India (1835). Macaulay fortsetter i samme talen:
- We must do our best to form a class of persons, indian in blood and colour, but English in taste, opinions, morals and in intellect.

Guvernørgeneralen i India pådenne tiden, Lord Bentinck, sa han la vekt på etableringen av en ”renere moral” blant inderne. [6] Det var også under hans styre den gamle skikken med enkebrenning, sati, ble forbudt. Han etablerte også engelsk som språket for høyere utdanning og rettsvesen.[7]
Det er etter min mening snakk om en gradvis opphøyelse av engelsk kultur, tenkemåte, idealer osv. i forhold til sitt indiske...