Ninos Y Jovenes Victimas De Racismo

Barn og unge som ofre for rasisme.

Av psykolog Amalia Carli


”To ignore race and treat an individual as an individual

is the spring of justice and the river of hope”
(Leigh van Valen, 1966.)

I denne artikkelen ønsker jeg å bidra til en refleksjon over hvilke konsekvenser det har for barn og unge å bli utsatt for diskriminering og rasisme i årene da deres identitet ogselvbilde formes. Jeg vil drøfte teoretiske redegjørelser omkring rasisme og fokusere på hvordan forskjellige former for rasisme kan arte seg på, samt illustrere noen av barnas reaksjoner. Avslutningsvis vil jeg drøfte vår rolle som fagpersoner når det gjelder å bistå barn og unge som har opplevd rasisme.

Jeg vil ta utgangspunkt i mine egne livserfaringer og i mitt arbeid, tidligere sommorsmålslærer for spansktalende barn, og fra 1986 til i dag som psykolog for barn, ungdom og voksne med minoritetsbakgrunn i Norge. og med deres foresatte. Disse kan være flyktninger, utenlandsadopterte eller norsk fødte barn. Felles for dem er ent etnisk arv som i visse sammenhenger gjør at de lett kan bli ”skilt ut” fra det som anses som den nordiske, lyshudete majoriteten.


Egne erfaringer

Defaglige erfaringener og refleksjonener jeg ønsker å dele med leseren kan ikke skilles fra det å ha tilhørt en ””hvit”, ”/sør europeisk ættet majoritet da jeg levde mine første tjuetre år i Argentina, for så å bli en del av en ”svart”, /latin-amerikansk minoritet da jeg i 1977 bosatte meg i Norge. Uten å påstå at jeg er fri for fordommer har diskriminering gjort sterkt inntrykk på meg allerede som barnuten selv å ha vært offer for det.. I Sjeldent har jeg i Norge har jeg sjelden vært utsatt for diskriminering på grunn av utseende. Til gjengjeld har mange -både , barn og foreldre-, delt noen av sine deres erfaringer med meg.

Rasisme og diskriminerende holdninger lærte jeg tidlig i min barndom. Særlig på skolen. Da jeg vokste opp, kunne voksne være like uttrykksfulle i sin begeistring formiddelklassebarn med lyst hår og blågrønne øyne som de viste sin avsky for de som var fattige, mørkhudede og hadde indianske trekk. At de siste så å si alltid tilhørte de laveste sosiale lag, med de styggeste klærne og dårligste fargeblyantene,r ble sett som noe ”naturlig”. Slik var det bare, ”de” kunne ikke noe bedre. ”De” var late, hadde ingen ambisjoner, ”de” gadd ikke å gjøre lekser, og”deres” foreldre brydde seg heller ikke om at lekser ble gjort. Til forskjell fra ”våre” foreldre, som også bidro til å ”indoktrinere” oss med slike budskap. Men jeg kan ikke huske at barn eller ungdom ble fysisk angrepet på grunn av hudfarge.

Jeg vet ikke hvor gammel du som leser var da du lærte at det fantes andre barn som ikke var så pene og rene som deg. B, barn som ble behandlet uten respekt avvoksne og av, og andre barn, og som etter hvert ikke respekterte seg selv. Seks år gammel oppfattet jeg at det var barn som irriterte lærerne, og at deres foresatte, om de møtte opp på skolen, virket like tafatte og hjelpeløse som ungene sine. Fortsatt kan jeg huske lærenes autoritære uttrykk og avsky for disse menneskener. I fFørste klassetrinnn gikk jeg på skolen rett ved Katedralen. På baksiden avdenne lå barnehjemmet. Barna der blandet seg kanskje for første -og -siste- gang- med barn fra handelsstanden, lærere, og leger og andre bedrestilte, samt noen barn fra fattige familier.
Med skam og skyld husker jeg hvor lite ”vi andre” syntes om disse barna, hvordan vi avviste deres tørre hender i ringlek, prøvde å lure dem og syntes de var dumme og luktet vondt. Eksemplene kunne bli mange,men jeg håper at disse holder som alibi for retten til å ta opp rasisme i mitt nye hjemland: etter tredve år er jeg fortsatt en innvandrer her. I mine år som morsmålslærer og barnepsykolog i Norge har jeg ofte dratt godt nytte av slike barndomserfaringer og tillat meg å generalisere ut fra disse. Ikke så sjelden har jeg funnet at mMange av de samme ekskluderingsprosesserne fble uttryktinnes...