Hva skal latinamerika med norske samfunnsvitere

Hva skal Latin-Amerika med norske samfunnsforskere? Norsk Latin-Amerika forskning og kunnskapens geopolitikk

Benedicte Bull, førsteamanuensis, Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo, leder for Norsk Nettverk for Latin-Amerika forskning

Norske forskere er blitt utfordret av regjeringen til å bidra til å styrke kunnskapen om Latin-Amerika i Norge for å støtte opp underNorges nye utenrikspolitiske Latin-Amerika strategi. Selv er imidlertid norske samfunnsforskere ofte mer opptatt av å bidra til positive samfunnsendringer i Latin-Amerika enn til å fremme norske interesser i regionen. Det fordrer at vi stiller oss spørsmålet: Hva skal egentlig Latin-Amerika med norske samfunnsforskere? Denne uka kommer store navn innen latinamerikansk samfunnsforskning tilUniversitetet i Oslo til den første årskonferansen for det nyetablerte nettverket for Latin-Amerika forskning (www.norlarnet.uio.no) for å reflektere over dette sammen med Norske forskere.

I 2006 utarbeidet utenriksdepartementet en strategi for å styrke Norges engasjement i Latin-Amerika. Bakgrunnen varen blanding av en fascinasjon for de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika, øktnæringslivsengasjement og Brasils nye rolle som en global politisk aktør. For å støtte opp under en slik strategi tok regjeringen et initiativ for å øke kunnskapsnivået om Latin-Amerika i Norge ved å etablere et program for universitetets samarbeid, et program for forskningsfinansiering og et nettverk for Latin-Amerika forsking (som ble lagt til Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved UiO og ble hetende NorLARNet(www.norlarnet.uio.no). Norske Latin-Amerika forskere grep anledningen begjærlig men så det vel først og fremst som en mulighet til å gjøre det de alltid har gjort eller ønsket å gjøre. Et stort flertall av norske samfunnsforskere som har jobbet med Latin-Amerika har gjort det ut i fra en eller annen tankegang om å bidra til en positiv samfunnsendring i de latinamerikanske landen, og de færreste erfornøyd med utelukkende å understøtte en norsk utenrikspolitisk strategi.

Men hva skal egentlig Latin-Amerika med norske samfunnsforskere og er den rollen man ønsker å spille forenlig med å være en del av en utenrikspolitisk strategi? Det finnes i alle fall tre svar på det. Det første mulige svaret er at norske forskeres viktigste rolle er å åpne dørene for Latin-Amerika til norsk forskningsfinansiering. Det er for de fleste et lite tilfredsstillende svar og uansett ett som det nye programmet for Latin-Amerika forskning gir relativt små muligheter til. Et annet mulig svar er at norske forskere kan bringe kunnskap om andre måter å organisere samfunnet på som kan være til direkte nytte for samfunnsendring i Latin-Amerika. Det er et svar som mange latinamerikanere nok ville gi, og somnorske myndigheter sikkert ville bifalt. En av de inviterte gjestene til konferansen, Dr. Carlos Sojo fra Costa Rica har forsket i flere år på etableringen av velferdsregimer i Latin-Amerika med henblikk på den skandinaviske modellen. Men en direkte overføring av modeller fra denne til andre deler av verden er ikke bare noe som et flertall av norske samfunnsforskere ville føle et vist ubehag med, deville også være lite interesserti. De har jo ikke valgt Latin-Amerika som forskningsfelt for å bringe innsikt om norske forhold!

Et tredje mulige svar er at norske forskere kan bidra til ny innsikt i latinamerikanske samfunnsforhold basert på teoretisk innsikt tilegnet gjennom studier av ulike fag her. Et slikt svar er høyst problematisk sett i lys av viktige og aktuelle debatter innenforlatinamerikansk samfunnsforskning. En av dem har fokusert på hvordan latinamerikansk samfunnstekning har vært preget av det som forfattere som Enrique Dussel og Arturo Escobar har kalt kunnskapens geopolitikk: hvordan Latin-Amerikas egen samfunnsforskning er preget av Europeisk tankegods som er bygget på en tanke om Latin-Amerika som en del av historiens understrømmer, og ingen selvstendig aktør i...